Forfatter og illustrasjon: Karoline Thorbjørnsen
Tenk om din innerste hemmelighet plutselig ble nevnt i alle landets aviser. At den ene tingen du kjemper imot hver eneste dag, den ene tingen som har gitt deg både mareritt, sorg og tapt livskvalitet deles med hele landet.
Den tingen du bar med deg, helt alene, i så mange år – fordi skammen og redselen tok så stor plass at du ikke våget å dele det med noen. Den ene hemmeligheten du alltid har håpt skal forbli hemmelig – men som du vet må snakkes i hjel for at du skal få et bedre liv. Den hendelsen som fratok deg all kontroll over eget liv, og fikk deg til å ty til ekstreme handlinger bare for å føle at du var sjefen i ditt eget liv igjen. Du sultet deg, du overtrente, du ruset deg, du lå på dødsleiet utallige ganger – utelukkende grunnet denne ene hemmeligheten.
Alle vonde følelser du har i hverdagen minner deg på denne hendelsen du så sårt forsøker å glemme. Du trigges av lyder, lukter og din egen kropp. Du trigges av ord, navn og steder. Du har ikke kontroll – selv om du har gått til terapi i mange år for å bearbeide det som ble gjort mot deg, så har du ikke kontroll. Mange føler kanskje at de aldri vil gjenvinne kontrollen – at de må lære seg å leve et liv med triggere i øst og vest, som i tide og utide setter dem ut av spill. Du har kanskje verktøyene, men kontrollen tok de fra deg. Tenk om denne hemmeligheten plutselig stod i avisen.
«Mann (43) siktet for voldtekt av jente (15)»
«Lærer utsatte elev for overgrep»
«I 2006 ble gutt (13) utsatt for overgrep av trener (43) – nå er han siktet»
Visste du at det tar i gjennomsnitt 17 år fra en blir utsatt for seksuell krenkelse i form av voldtekt eller overgrep, til det blir sagt høyt til noen? 17 år. Mange går hele livet uten å dele den store, mørke hemmeligheten sin med noen. Det å oppleve at noen fratar deg retten over din egen kropp er så krenkende og skambelagt at bare tanken på å si det høyt til noen kan gjøre en syk. Å overleve et overgrep er vondt nok i seg selv, men prosessen som kommer etterpå er det ingen som kan sette seg inn i dersom de ikke har stått i den selv. Selvsagt er det ulikt fra person til person hvordan man håndterer det – noen fortrenger det, noen deler det med noen umiddelbart, noen oppsøker hjelp andre gjør ikke. Prosessen er lang og mørk uansett hvilken umiddelbar reaksjon man har. På et eller annet tidspunkt må man ta oppgjør med det man har opplevd og kjempe seg gjennom alle de vonde følelsene, alle flashbackene, alle triggerne, alle tankene. På et eller annet tidspunkt bryter det frem – og det er smertefullt.
Se for deg at du har etablert deg – hemmeligheten du har bært på, er delt og du har fått hjelp til å håndtere de fysiske og mentale skadene du ble påført. Du lever et greit liv – men fortsatt blir du minnet på hendelsen. Fortsatt må du kjempe imot, og stå i vonde kamper – men du har det bedre nå. Livet har gått videre, du har ektefelle, huslån og barn. Du har jobb og venner – og du kjenner på glede. Også smeller det. På forsidene til alle avisene i landet står hemmeligheten din. Den du har brukt flere tiår av livet ditt på å håndtere. Den hemmeligheten som er roten til mye av smertene du har hatt gjennom livet. Plutselig står det der – svart på hvitt. Det er anonymisert – men du er for det første ikke informert om at det skal publiseres, og for det andre ikke komfortabel med at din hemmelighet deles med hele landet.
Den ukentlige turen i butikken blir plutselig ubehagelig. «Kan de se på meg at den saken handler om meg?» Alle blikk mistenkeliggjøres, og du leter etter tegn på at du er blitt avslørt. At du er offeret. Du frykter at folk snakker om deg, og din historie, uten at du er informert. Hvis landets aviser kan gjøre det, hvorfor kan ikke tidligere psykologer? Eller naboene? Eller han ene du fortalte det til for femten år siden?
Dette er realiteten for mange. Mange opplever at deres historier blir delt uten samtykke, selvsagt anonymisert, men det er ikke et plaster på såret. Det er ikke godt nok. Jeg forstår at å dele nyheter er medienes jobb – det er deres levebrød. Det er viktig å prate om overgrep og voldtekt – og det er ekstremt viktig å gjøre folk klare over at dette skjer. Det er viktig – men det er også viktig å ta hensyn til offeret, til tross for at hendelsene skjedde for flere tiår tilbake. Avisene gjør en god jobb med å spre informasjon, men de må bli flinkere på å inkludere alle parter før de bestemmer seg for å skrive en forsidesak om andres liv. Det skader mer enn man tenker, og å fronte at anonymitet er tilstede er ikke godt nok for dem som sitter alene med angstanfall i sofaen og tenker at livet deres offisielt er over.
Comments